"På elgpost" av Tom Jevnesveen

Det har blitt slik de siste åra - at når det jaktes inn mot Kolerudslåttmyra, - så har jeg postert ved en stor ”lys” stein som befinner seg på et lite høydedrag nord for Moeslåtten. Har utrolig fin utsikt utover mot Kolerudslåttmyra på den ene siden, - og over mot Biri-grensa på andre siden. - Med andre ord er det et forholdsvis stort område som er avskoget, kanskje nærmere 300 mål.
En skulle tro at elgen ville sky slike åpne områder, - men  jeg har faktisk sett mye elg som har kryssa dette området både før og etter at det har blitt avskoget. 

Utsikt fra posten: foto Tom Jevnesveen

Dyra følger faktisk de samme traseene nå - som når det var skog her.
Vi er på andre skiftet i dag, og været er helt utrolig, - sol fra skyfri himmel.
Tor D. og bandhunden ”Bella” skal gå fra Svarthaughytta mot Kolerudslåttmyra. Der sitter for øvrig Arne,  - mens Thorstein sitter ved den nye Moeshytta ca 300 m sør for meg. De andre sitter noe lengre ut. Tida går, og Tor har meldt av et par ganger at det er ikke ”ferskt” å se. Vanligvis er dette en melding som man ikke ønsker - men det gjør liksom ikke noe i dag. Været er fantastisk,-  sitter på en stubbe med børsa ved siden av meg – en colaboks og en sigarett og bare nyter tilværelsen.  Hører en orrfugl som ”buldrer” rett nord, - en elglos som står et stykke innpå Biri, - og kjenner at hverdagsstresset og tidsklemma sakte men sikkert forsvinner. Det er under slike stunder man tenker at livet faktisk er godt å leve.
12” kan du høre 38” (bikkjemann)  lød det plutselig i ørepluggen.   Jeg skvatt til .. men fikk omsider samla meg til å svar ”38” at jeg hørte. – ”Je er på sørsida tå den store snaue haugen innafor Haugerhaugen, og her har det vøri elg det siste døgnet, - je prøver å ta en runde for å sjå om je finn utfæla” kom det over eteren.
Dæven det er ikke langt unna, - ser den omtalte haugen kanskje en 3-400 m i luftlinje rett øst for meg -  her måtte sansene skjerpes. – Jeg hadde liksom en følelse av at nå skulle det endelig bli min tur igjen. - I de to siste åra har det mer eller mindre vært elgtørke for meg, - hadde knapt sett levende elg. Slik er det bare i enkelte perioder, - men hvorfor ... det er ikke mulig for oss ”vanlige” å tenke seg. Dyra kommer i samme rekste som året før, og alle årene før der igjen, men i det de egentlig skal komme over akkurat din post så dreier de av og velger ei anna ”rute”. Det er nytteløst å sitte å gruble over dette nå, - for nå er det nye muligheter. Med alle sanser vidåpne finkjemmer jeg skogkanten i retning den omtalte haugen….stille....     ingen ting verken å se eller høre. Man begynner automatisk å se seg rundt om etter mulige retninger hvor dyret kan komme – kommer det der, ....eller kommer det der ?  

Tida går... Så!! etter en kanskje 5-6 minutter knaket det kraftig nede i gammelskogen mot Kolerudslåttmyra, og hjerte gjorde et ekstra hopp. – Pulsen steg betraktelig, - og under slike episoder begynner man automatisk å puste med åpen munn.  – Sekunder kanskje minutter gikk –ingenting skjedde – helt stille igjen. Til slutt reiste jeg meg forsiktig opp, - og der…der fikk jeg øye på et par lange ører  - dyret var på vei  mot høydedraget i underkant av 70 m sør for meg. - Det var ei stor fin ku, - jeg avsikret børsa samtidig som jeg så etter ”skuddplass”, - da fikk jeg plutselig øye på en kalv bak kua, - og så enda en. 
F…. det var ei tvillingku, .... og de dyra har alle jaktlaga blitt enige om å spare i alle fall den første delen av jakta.
Ja, ja tenkte jeg – det var det, - men det var nå moro å se levende elg igjen. Det er fantastisk å se disse majestetiske dyra hvordan de flyter over bakken. Det ser ut som kroppen er helt i ro, mens bena bare så vidt berører bakken. Plutselig slo det meg - hvordan kan disse dyra sette spor ? Man må bare bli fascinert.  Jeg ble stående å følge dyra i flere sekunder, men...var det ikke noe som beveget seg nede i skogkanten..??

fikk jeg plutselig øye på geviret  30 – 40 m lengre nord, og som hadde retning rett mot meg. – Det var altså en storfamilie som hadde stått i rundhaugen, - og her kom far sjøl!
Akkurat da kom det melding fra ”38” – ” je ha fønni spora, - og dyra er løse”.  - Nå var det visst ikke tid for å svare, - for nå var ”elgfaktoren” for høy rundt meg.
Kua var nå kommet opp på høydedraget ca 60 m sør for meg med begge kalva. Jeg var livredd for at de skulle bli ”støkt”, og legge kursen rett sørover – da ville oksen mest sansynlig ha gjort det samme før han kom innenfor skuddhold. Heldigvis så ble de stående, - og det virket som de faktisk sto der for å vente på oksen. Om jeg pustet eller ikke – vet jeg ikke, for dette var utrolig spennende. Min fokus var nå rettet mot oksen og dens ferd mot høydedraget.
Oksen var nå kommet nesten helt opp, - og retningen var mye nærmere posten min enn de andre dyra – det ville kanskje tilslutt bli snakk om bare 30 meters hold.
Jeg måtte ta`n før han kom helt opp på høydedraget, - hvis ikke kunne det bli flere dyr i kikkerten. - Den sjansen kunne jeg ikke ta. -  Børsa kom opp i skytestilling…… der kom bogen i siktet, og pang …skuddet….den skarpe harde lyden…. alt ble fullstendig kaotisk i en brøkdel av et sekund. Det gikk et rykk gjennom oksen – farten økte betraktelig, ……den nærmest galopperte over haugen og en 50 – 60 m nedover flata på den andre siden før den knakk sammen og ble liggende. – Det kom et langt tungt åndedrag, et par spark med bakbeina - så ble alt stille.
Det er utrolig hvor stille det blir rett etterpå – det eneste du føler du hører er dine egne hjerteslag. Samtidig er det alltid en spesiell opplevelse å være vitne til en slik ”øvelse”, - i alle fall når du vet at skuddet sitter bra. - Tvillingkua og kalva måtte også synes at dette var fascinerende,  - for de ble faktisk stående der som om de skulle være bolta fast til bakken. Selv når jeg gikk fram en 5-6 m og gjorde meg til kjenne, - ble de stående å se vekselvis på meg og på oksen.  Det virket som de ikke riktig trodde det de så – den store staslige oksen hadde lagt seg mens de egentlig var på flukt fra noe som hadde skremt dem bort fra dagleiet.

 

Det er et utrolig syn å se de majestetiske dyra stå der med bredsida mot meg. Jeg vet ikke hvor lenge vi sto slik, – men når jeg til slutt tok opp radioen for å melde om fallet til hundeføreren, - da skjedde det noe. Plutselig var det som om de oppfatta situasjonen og sammenhengen,  de vinkla  90 grader og trava korteste vei ned mot gammelskogen mellom Moeshytta og meg.
Thorstein ble meddelt dette slik at han skulle være oppmerksom på at det var ei ”freda” tvillingku som eventuelt kunne komme over posten hans.
Resten av jegera ble varslet om fallet. - Det ville nok ta litt tid før alle var samlet – så da fikk jeg tid til å ta oksen nærmere i øyesyn før de kom.
Det var et tilsynelatende stort og pent slakt - med et gevir på 10 takker.
En blir liksom litt andektig når en står foran et slikt flott vesen, - det er noe eget med store okser…