Rinnavassdraget

Dette er en beretning om ei lita elv som ble livsviktig for folk som bodde langs den. I flere hundre år ga Rinna arbeid og kraft til utallige møller, kverner og stamper, og som transportør av lakterved og tømmer i over 200 år. Så tidlig som i 1816 hadde Fåberg profesjonelle mjøsfløtere. Tømmer og ved i ”drogor” ble rodd fra vårt distrikt til Minnesund, noen ganger med hjelp av vinden. Dette slitet tok flere uker og i motvind kunne en miste mange dagers arbeid. Skogbruket hadde ikke vært store næringen i Fåberg, og gardene hadde knapt tømmer til egen husbygging. Utover på 1820-tallet fortelles at gardene på østsida hadde mer skog enn de trengte til eget bruk, og på vestsida hadde også noen så vidt begynt å selge tømmer. Gardene i Saksumdalen var tidlig ute med å tilby virke til sagbrukene i Kristiania, og Rinnaelva ble plutselig en viktig transportveg for tømmer, vesle Rinna fikk status 

Rett under hodet på hunden starter det

Tømmertransportøren har sin beskjedne start i ei kilde ved Rindåsen, på kjølen mellom Saksumdalen og Rudsbygd. Som bekk starter hun sin vandring, først ganske flatt og stille, så brattere og villere utover lia mot Saksumdalen. Vel nede ved Vollstad krysses veien mot Auggedalen og det hele roer seg ned. Omtrent rett ned for garden Rikje finner vi de første tegn på at Rinna har vært brukt som fløtningselv. Her finner vi restene etter Skinnfelldammen som ble bygget rundt 1920 for å gi større vannmengder til fløtinga. Det fortelles at noen gausdøler sendte ei sinkbøtte med lokk til saksumsdølene slik at de kunne bære vatn fra Mjøsa opp til dammen.

Så bærer det utover mot Saksumdalen

Nedafor Veslesetra bærer det utover mot Saksumdalen

Beveren har igjen tatt tilhold langs vassdraget, og flere steder kan en se sportegn etter den driftige skogbrukeren. Det er nok ikke så mange av dem som en først trodde for det viser seg at de flytter på seg langs elva, men par finnes, så det kan bli flere.



Elva renner rolig utover Nygardsvollene og bekker kommer til fra begge sider. Sørøstover bærer det fra Saksumdalen mot nok en fløtningsdam, Ødegårdsdammen (Auggards-dammen) som ble bygget rundt 1880. Dammen ble bygget om i 1948/49

Demningen på Ødegårdsdammen (Auggarsdammen)

Like nedafor Auggards-dammen på ei slette på vestsida av elva var både mølle og sag på 1700 tallet. Sletta ble kalt ”Sagvollen” men fra 1786 avtok driften til det var stopp noen år senere. Purkebekken kommer inn fra baksida og Åsbekken fra solsida, alle yter de litt, Rinna vokser.


Noen fine fiskeplasser og loner lenger sør kommer vi til det som var den mest ”moderne” av dammene langs vassdraget; Ringflatdammen. Demningen er nå revet, men betongen står igjen som et fattig monument over ei storhetstid for fløtingen i Rinna. Den første dammen ble nok bygget på 1800 tallet, og flere ganger røk den under presset fra de voldsomme vannmengdene, men i 1936 sto demningen ferdig som holdt til fløternes siste stokk hadde passert i 1963.
Noen hundre meter lenger nedover kommer et av de største tilskudd av vann fra vestsida. Flokoa kommer fra nordre Sjogvatnet og vannet ble ledet til Ringflatdammen under fløtinga ved at det ble gravet en kanal mot dammen. Det renner fortsatt vann i denne kanalen når vannføringa i Flokoa er stor, men selve Flokoa kommer ut i Rinna lenger ned.

Ved Stilbruberget var det et sagbruk som gardene i Døsgrenda driftet og eide. I tillegg til vanninntak fra Rinna ble Døselva omdirigert slik at vann fra den også ble utnyttet. Kanalen er fortsatt synlig. Setervegen til Stila og Sjoga gikk over ei bru ved berget her, derav navnet. Sagbruka på denne tida brukte såkalte oppgangssager der drivverket var et stort skovlehjul og saga gikk opp og ned i stokken. Runde sagblad kom senere og var mye mer effektive.

Hastadfallet

Lenger nedover i elva kommer vi til Hastadfallet, her var en bergrygg fløtera kalte ”Mærraryggen” som ofte skapte problemer, så den ble tilslutt sprengt vekk. Hastadfallet er nok atskillig flatere nå enn den gangen, men likevel et flott skue i stor vannføring.
En fløter som het Hans Lågsveen ble tatt med av vannmassene en gang demningen på Ringflaten brast. Han var med i flodbølgen nedover omtrent en halv kilometer før han fikk tak i en grankvist og svingte seg i land. De andre fløtera hadde jo sett at Hans ble med dammen og satte etter nedover. Ei stund senere møtte de den søkkvåte fløteren, og på spørsmål  om hva han tenkte på ferden svarte Hans; ”Jeg gruvde meg for Hastafallet”

Skigardsberget, eller som noen kaller dem, Brennhaugberga like ved der brua går over elva i dag var en plass tømmeret lett satte seg fast. Det er trangt mellom bratte bergvegger og tømmeret ble klemt i hop. Det hendte det måtte dynamitt til for å løsne floka, men det var siste utveg, tømmeret var ”gull”.

Fisker ved Skigardsberga

Like nedafor Skigardsberga holdt en spesiell smed til i første halvdel av 1800 tallet. Han gravde en vannkanal for vasshjuldrift av blåsebelgen, og satte opp en skådam for å lede vannet inn. En flom tok hele greia før den ble steinfyllt, og han ga opp. (Les om han under ”Fortellinger”) Kulpen  i elva her kalles Smedlon.
Nedafor Smedlon var også en fin lone, den ble kalt Brustøe etter ei gangbru som engong gikk over elva her. Denne brua brukte folket i Nordsvea for de hadde utmarksslått i Liringen på andre sida av elva.
En kan ikke berette om Rinnaelva uten å nevne fisket. Opp gjennom åra har det vært et betydelig fiske i Rinna, spesiellt under krigen var det et kjærkomment tilskudd i kosten i familier med store ungeflokker og vanskelige kår. Det var vanlig med fisk fra Rinna minst to ganger i uka, sier en som voks opp attmed elva i en ungeflokk på fem. Unga var i elva og fanga meddan sjøl.
Det var helt vanlig å rusle langs elva med markstanga å slenge nedafor steiner der vatnet stoppa litt opp i bakevjer, rykket det ikke i snøret var du overbevist om at noen akkurat hadde fisket seg forbi her, slik var det.

Rett ned for Brusvea (nørste bruket i Elvskaret på den sida) ligger et lite fossefall, Brusvepullen. Her var det ei mølle som lå på vestsida av elva. Bekken forbi Brusvea gikk nordafor husa og var drivkraften for møllehjulet sammen med elva. Harald Brusveen forandret leia til bekken i 1909 for å utnytte jordvegen bedre, for da var mølledriften også avslutta.

Nedafor husa i Brusvea var det også bru, denne var veldig mye brukt av folk som bodde langsetter elva på begge sider.


En km lenger nede i elva, rett ned for Åmot lå Haugerdammen. Dette var inntaksdam for vann til både sag og mølle. Mølla ble driftet fram til slutten av 1800, men Haugersaga var delvis i bruk fram til 1927. Kvennveita vises så vidt enda like utafor veien ved Sagplassen. Litt lenger sør på Haugerenga var det også stamplo-mølle og beinmjøl-mølle men plasseringa av disse er ukjent.
Det nederste sag- og møllebruket langs Rinnavassdraget var Rinna Bruk som startet opp i 1865. Driften av mølle og sag var på samme måte som alle de andre, med bygde skådammer av tømmer fylt med stein, og vannet ledet i kanal mot møllehjulet.  Huset som mølleren bodde i står fortsatt.
Helt nederst på vår vandring langs elva lå Jevne Glassverk, som startet opp med produksjon av vindusglass i 1792, senere også karafler og bruksgjenstander. Rinna ble brukt til frakt av lakterved fram til verket, og vannkraften ble også brukt til å drive stampeverket. Eventyret med glassproduksjon tok slutt i 1835.
Fra Haugerdammen og nedover er elva gravet kraftig ned i terrenget for å unngå at flomvann ødelegger hus og dyrka mark. Det skjedde i 1988, og da bestemte Vassdragsvesenet at Rinna skulle temmes. Det er ingenting som er slik det var på denne strekningen før en kommer helt ned til lensa.

Vi skjønner at vannkraften fra Rinnaelva har skaffet mange arbeid, og driftet møller og sager i flere generasjoner, elva har også bidratt til at folk ikke har gått sultne til sengs. Det er helt utrolig hva slags aktivitet denne lille elva har fremskaffet gjennom flere hundre år, og den ”aktive” strekningen av elva er ikke mer enn 12 km lang.

 
Her møter Rinnaelva Mjøsa

Vatnet siger ut i Mjøsa slik det alltid har gjort, men nå renner det ut ubrukt.


Kilder: Hans I. Hagen, Erik Fryjordet,
Ola Matti Mathisen og Helge Steinum.