Historier fra vestsida

En torping kom for styggmange år sea tel fots over Vingromsåsen for første gong.
Da landskapet åpnet seg og han såg utover Mjøsa mot Brøttum utbrøt han i undring:
"Jommen er a diger denni væla når`n får a aill i ein gong"


Tunghørt
Kristian Halberg på Jørstadmoen drev butikk akkurat der det er butikk den dag i dag. Han kunne være litt av en skøyer, og en dag kom det innom en handelsreisende Kristian ikke hadde møtt før. Etter litt kjøp og salg spurte nykomlingen om det var flere kjøpmenn i området. Kristian fortalte om Bræins Landhandel, men la til at når han snakka til Bræin måtte han snakke høyt for han var veldig tunghørt.
Etter at selgeren hadde gått att ringte Halberg til Bræin og fortalte at det var en handelsreisende på tur dit. Men du må snakke høgt for han høre forferdelig dårlig sier Halberg.
Det ble ikke akkurat noen lavmælt samtale på Bræins Landhandel den eftan..


Timann fra Saksumdal  (etter Olav Hovland)

Timann var født i 1823 og kom opprinnelig fra Valdres. Han drev kverna tilhørende Rusten nordre i Ullandsbekken, og i tillegg var han brukt som dyrlege og hesteskjærer. Timann var regna som litt av en trollmann, og rundt århundreskiftet (1800-1900) ble han bodsendt til ei ku som var sjuk i en tå Grønligardom borti Fåberg bakside. Det var Ole Grønlien (1884-1972) som kom med bod. Dette var seinhaustes, og fyrste snøen var alt komme. –Han Timann  hadde noe arbeid han måtte ha gjort, så det lei på kveldssida før døm dro innover Rukkjølen. Innåt Rukkinnet komme tok det til å bli nokså mørkt. Han Ole nevnte på at det vart mørkt, men da svara han Timann at det skulle det snart bli forandring på.
I råkkanten stod det ei diger tørrgrån med tett lav frå rot til topp. Han Timann tok opp en fyrstikkask, ripte i ei stikke og sette borti lavet, og dermed fræste varmen opp så treet stod i lys lågå på eit lite blunk. –Han Timann kaldskratta og småsprang i steinråket. Han Ole var redd det skulle bli skogbrann, men han Timann trøsta med at det var snø i skogen og på marka, og da var det itte farlig. Det var ljøst som om dagen til kara kom forbi Ruka.




Red merknad: Under linken ”Rinnavassdraget” skrives en del om møller og stamper langs elva. Her er ei historie fra det virkelige liv slik det kunne gå når drivremma til mølla røk.

”Da drivremma måtte spleises”  Skrevet av Svein Tvete
En gang hadde drivremma røket i mølla. Det var ei svær fletta jutereim av samme materiale som flere sikkert husker fra andre typer drivverk, slik som kappsager osv. Den gangen var ikke holdningen bare ”pytt-pytt”, kjøp nytt. Remma måtte spleises. Det var en nitid og langvarig jobb, og det fantes en som virkelig kunne kunsten. Oluf Moen bodde som kårmann på Jevne og var en eminent håndverker og mye benyttet på bygda. Det kunne nok være ihort han skulle ha gjort på Jevne og, men han likte best å dra ut på oppdrag. Denne gangen fikk han spleise drivremma på Rinna Mølle.
Remma var lagt i digre kveiler på mølleloftet, som den gang bare var et tomt rom med skorsteinen midt gjennom. Jobben tok timer, og underveis ble Oluf styrket med rundhåndet tilførsel av livgivende og oppmuntrende dråper fra Ola Gundersens lommelerke. Det var en del av akkorden, og en del av den sosiale rammen som hørte med, og som etter hvert rommet stadig flere rundt arbeidet.
Så var drivremma endelig intakt, og den lykkelige forsamlingen begynte å dra den nedover trappa. Da så de til sin forferdelse at skorsteinen var innesluttet av drivremma. Der sto den, stor og bastant som ellipsens brennpunkt, så å si.
De fikk valget mellom å kutte remma på ny, eller å arbeide den gjennom pipa ved å vekselvis hogge og mure. Det første ble valgt, og seint neste dag var mølla i drift igjen.
Hvor mye som måtte til av styrkende dråper; eller eventuelt hvor lite de turde bruke, forteller historien ingenting om.




Da Håkon sprengte haran.
Innledn av red: Denne historia har Håkon Brusveen sjøl fortalt meg, for mange år siden, likevel velger jeg å oppgi boka Einar Odden har skrevet om Håkon som kilde til historia, det blir riktigere enn å hente historia fra hukommelsen.

Halvor Jevnesveen hadde tunge grå barter. Han var en ivrig harejeger og skytter til det siste, og dersom det er noen rettferdighet her i verden, er han det fortsatt. Dessuten fulgte han nøye med skiløperne i distriktet. Olaf Hoffsbakken var en slik gammel skiløper, med blant annet olympisk stafettsølv fra Garmisch-Partenkirchen i 1936, og harejeger på sin hals. Brusveen inviterte Hoffsbakken til Vingrom på harejakt, og lurte på om Halvor ville være med.
- Je er sikker på at bartene hass Halvor sto rett til værs da jeg spurte om han ville være med på jakt med Hoffsbakken. Halvor hadde hørt og lest om Hoffsbakken. Han var av de riktig store skiløperne i distriktet. Halvor var på tur ut døra før jeg hadde spurt ferdig.

Det hadde falt 20 centimeter nysnø første jaktdagen, litt mye til å være god sporsnø. Bikkja fant likevel haren omtrent med en gang, og det bar nordover, trolig mot Vismundseter.
Brusveen var topptrent, og visste omtrent hvordan haren bar seg ad. Derfor la han beina på nakken, kom seg til Vismundseter før haren og bikkja, skjøt haren og la på vei tilbake til Halvor.
–Je husker oppsynet hass Halvor der jeg kom springende i digre gummistøvler, med bakbeina på haren stikkende opp av sekken. Itte hadde han hørt noen los, og itte hadde han hørt noe skudd. Snøen hadde dempet lyden, og de tre kilometrene til Vismundseter hadde knept ned både los og skudd.
- Har du sprengt’n, Håkon, spurte Halvor.
Han kunne itte begripe hvordan haren hadde havnet i sekken uten skudd.




Tater i Knippen
Av Hallfred Lien

Innledning av red: Dette er ei av mange historier som er etter et råskinn av en kar som bosatte seg sammen med syster si på en plass som het Knippa. Plassen er for lengst borte, men lå i lia mot Ringflatdammen i Rinnavassdraget. Per Knippen var bjønnjeger, og skjøt sin første bjønn bare sju år gammal, derav ble han også kalt Per skytter. Denne historia handler om den gang det kom taterbesøk til Knippa:

En gong fòr det et taterfølge gjennom bygda, og dei kom inn på en gard oppi Døsgrenda og ville ha mat. Da dei ikkje fekk det slik dei ville, vart dei kranglevorne og morske og spurte om det ikkje var noen i nærheten dei kunne skræme. ”Jau,” vart det svara. ”På en plass borti baksia tå elva, der bor det to gamle folk, der kan dekk prøve”
Syster hans Per var heime åleine da tatera kom til Knippa, og dei tukta henne til å koke graut åt seg. Han Per hadde vori ute ei økt, men kom heim att og fekk høre taterkjeften. Han gikk inn og tok til motmæle, men da drog føreren av taterfølget fram ein kniv og sa ”at det skulle vore moro og sett mannens hjerte spille på den der”. Han Per svara: ”Nei, denna nudden der er ingenting det, men sjå på denni her du,” sa han og drog fram en lang blodete kniv. ”Denna ska je stikke i bakenden på deg og rispe deg oppover ryggen helt oppi nakken så ryggbeinet blir ståan som ein grovkvista grånstaur, og dersom det ikkje er nok, så greier`a resten denni her,” sa han, og så tok han fram børsa og skaut inni peisen så oska gauv. Da fann tatera ut at det var best å ta på dør. Nå hadde dei besøkt han Per Knippen.





Kålkjelen hass Amund.   Skrevet av Svein Tvete
Kål er Fåberingens nasjonalrett. Den grønnsak som gir opphav til navnet er tilstede og har så absolutt betydning, men flere andre ingredienser er obligatoriske og avgjørende for matrettens egenart. En salt fleskeknoke må til, helst skal den være spikji. Ernæringsfysiologene har påvist at ved å slå vekk bløtevatnet for ertene, så unngår en senere gassproblematikk. Så kokes suppa sammen med grønnsaker, hvorav oppkarvet kål og gulrøtter i skiver er obligatorisk.

Det kunne gå barskt for seg når Amund Strandum kokte kål i Audenhus-størrhuset på Nysetra på 30-tallet. Prosessen fant sted under dunkle og uoversiktlige forhold i ovnskroken. Mellom omrøringene var det tid for oppkvikkere ved kjøkkenbordet. En gang Amund bød på kål for gode venner, og de etter en tid var kommet djupt i kjelen, vart sleiva så tung å løfte at de måtte gi det opp. Amund kjørte sleivskaftet nedi og tok i med begge hender. Opp kom noe stort og grått og uformelig. Det var islenderen hass Amund; den hadde hengt til tørk på snora over ovnen. ”Næmmen, var det der denne var’a” sa’n Amund forundret.

Selv uten islenderen ville kålen på Nysetra ha blitt historisk. Engang kom Amund i skade for å tømme vaskefatet med potetskrell og jord og sølevatten oppi kålkjelen. Det ga et sett i’n; men så rørte han om noen ekstra tak og uttalte det som den dag i dag er et ordtak i Vingrom:
”Det jemner seg i kåla”, sa’n Amund.







Denne historien om smeden i Rindalseie er skrevet av Tord Rindal som han gjengir etter Kristian T. Rindals opptegnelser om gården Øvre Rindal i Vingrom:
I denne gårds historie bør det tas med noe om en ganske merkelig mann som en tid bodde på Rindalseie. Det var Ole Nilsen Engehagen eller Engehågån som han i alminnelighet kaltes. Han var en ualminnelig god smed. Hans økser og ljåer var viden kjent, både fordi de var skarpe og fordi eggen holdt selv om den var tynn. Det var ingen som fikk se på at han herdet eggjern. Folk trodde han hadde noe i herdevannet, og det er sannsynlig at han hadde oppdaget noe av de nyere herdemetoder.

Han bodde en tid i en stue som stod nede ved elven i nordre Brennom. Her ville han ha en ”vasshammar” og satte opp en dam i elven, men før han fikk fylt landkarene med sten, kom det en flom og tok med seg hele dammen. Det eneste som nå synes er ”renna” straks sønnenfor ”Skigardsbergene”, Engehågån maktet ikke å sett opp igjen dammen. Det var nok svært smått med ham. Den tid var det vel ikke vidt å komme for en håndverker, og Engehågån var nå heller ikke av dem som ”kunde i verden frem sig sno”. Han var noe av en vrangpeis, det viser alle de historier som blir fortalt om ham.

Det var en snekker som sendte Engehågån en tremodell av en øks med den beskjed at han ville ha øksa akkurat slik som modellen. Etter avtale møttes karene i Anne Bratbergs bevertning på Vingnes, og der leverte Engehågån øksa, men den manglet skafthull! Snekkeren ble gal, kan en vite, men da tok den andre fram modellen. Den hadde heller ikke skafthull, og derfor forlangte han 2 mark ekstra for å gjøre hull. Snekkeren ble antagelig ikke blidere av dette, men da de hadde trettet en stund, tok Engehågån øksa og pikke litt på den, og da ble det skafthull. Han hadde felt inn en jernplate på begge sider av hullet, og det hadde han gjort så fint at det ikke syntes.

En mann hadde skaffet Engehågån såkorn og skulle ha ½ dusin ljåer for det. Halvparten av disse ljåene var gode, men den andre halvparten var ubrukbare. Da mannen beklaget seg, svarte Engehågån: Det kom itte att mær enn det hælve tå såkaunne` heill.

I 1855 utvandret Engehågån til Amerika med hele familien, og det sies at han lettet på frakkflakene da han gikk over Bjørnstadbrua. Det var hans avskjedshilsen til hjembygda.







”Dampbåten” av Olav Hovland
Innledning av red: Lenge før Torpaveien ble bygget var eneste mulighet for folk å gå til fots når en skulle fra Torpa til Lillehammer, eller omvendt. Råket gikk fra Vingnes og opp den steinbratte lia over kjølen, ned til Rinna, opp enda ei bratt li og til Vismundsetra nord for Storlondammen, før det fortsatte via Fjelloa til Torpa. 3-4 mil var turen fra Lillehammer til Torpa, og varer skulle fram da og.
Olav Hovland forteller: Andreas Flatum frå Torpa (1835-1898) –til daglig kalla Lang-Kari-Andreas eller ”Dampbåten” gikk i fraktfart millom Lillehammer og Torpa. Han var en stor og brytende sterk kar. Det er fortalt at en gong vart børa hass voge på Vingnes. Vekta synte 17 bismerpund, dvs 102 kg.
Mor mi var budeie på Vismund i mange år den tida ”Dampbåten” for over åsen. Ho fortalte at han ofte var innom på Vismund og kvilte. Når det var skodda vær, gikk han og hudde (hoja) med stutte millomrom: ”Je huger så folk kan kåmmå sæg tur væga!”
Han hadde nok hørt at dampbåter brukte tåkelur i skodda vær.